Barns behov må tas på alvor.

Politikerne bør ta på alvor ekspertenes uttalelser og forskernes funn. Det er i samfunnets interesse å sørge for at barna får et best mulig utgangspunkt til god helse nå og for framtiden, skriver medietalsperson Grace Johansen i Tid for barn.

Landets ledende politikere har i flere år vært kjent med eksperters uttalelser om barns behov for tilknytning til en hovedomsorgsperson og barns behov for ro. De første leveårene er barn spesielt sårbare for stress, og de har et stort behov for trygghet. Likevel ser det ikke ut til at politikerne har tatt innover seg ekspertenes kunnskap. Det er på tide at barns behov blir sentrum for debatten om omsorg for barn.

Stressforskning: Under den rød-grønne regjeringen har det blitt utarbeidet en utredning om kompetanseutvikling i barnevernet. I NOU 2009:08, i kap. 8.4 Stress tidlig i livet, står det følgende om stressforskning:

"Hos barn under to år skal det svært lite til før stresshormoner aktiveres. Det er dokumentert at et vedvarende høyt stressnivå hos de minste, fører til varige endringer i nervesystemet i hjernen. Mye peker på at disse endringene fører til at en person, når det møter motgang siden i livet, blir lettere stresset og reagerer uhensiktsmessig. Samtidig vet vi at stadig flere unge får rusmisbruksproblemer eller psykiske plager og stadig flere unge voksne blir uføretrygdet som følge av psyken. Skal man arbeide forebyggende, er det av betydning å minimalisere stressfaktorer i barnets første og sårbare fase."

Regjeringen bør tenke en gang til over hva dens egne eksperter skriver. Det er altså viktig å forebygge stress hos barn under to år. Nyere stressforskning viser at det er høy forekomst av stresshormonet kortisol hos ettåringer som går i barnehage, selv flere måneder etter at de begynte der. En britisk undersøkelse har dessuten funnet forhøyet kortisolnivå hos barnehagebarn opp til fem år. Noen forskere mener at det er en sammenheng mellom permanent forhøyet kortisol og psykiske lidelser som angst og ADHD. Denne forskningen bør vi ta på alvor. Politikken bør endres med ny viten, og det bør ikke lenger være et uttalt mål at flest mulig ettåringer skal gå i barnehage.

Tilknytningsbehov: I tillegg til at barna har et spesielt stort behov for ro de første årene, har de også et stort behov for trygghet. Tilknytningen til de voksne skjer de to-tre-fire første årene av barnets liv, og mange mener denne perioden danner grunnlaget for barnets trygghet og utvikling av sosial kompetanse. Barna har gjerne en foretrukken omsorgsperson, som regel mor, og barnet vil vise atferd som fører til at det «oppnår eller opprettholder nærhet til en omsorgsgiver hvis nærvær lindrer uro og utrygghet», står det i den tidligere nevnte NOU-rapporten, i kap. 8.3 Tilknytningsforhold. Nærvær av hovedomsorgspersonen er altså vesentlig for barnets opplevelse av trygghet. Dette må vi vise større forståelse for. Videre står det:

«En utrygg tilknytning gjør barn først og fremst mer sårbare for påkjenninger og risikofaktorer i omgivelsene (Belsky 2005), med andre ord, de tåler rett og slett mindre motgang og andre vanskeligheter. På samme måte vil en trygg tilknytning kunne virke beskyttende, slik at livets påkjenninger ikke begrenser ens muligheter i for stor grad.»

I artikkelen «Spedbarn og tilknytning, barnehage ikke for ettåringer» på hjernebark.wikispot.org står det dessuten:

«I dag er det bred enighet om hvor stor betydning tilknytning har for hvordan vi lever våre liv, hvilke relasjoner vi skaper og hvor trygge vi er i oss selv. Hva slags tilknytning et barn tilegner seg vil prege dets forhold til andre mennesker resten av livet, særlig de nære som for eksempel i parforhold. Dette er de psykologiske miljøene enige om.»

Forebygging av helseproblemer: Barndommen former oss som mennesker og setter spor i oss for hele livet. For mye stress, dårlig tilknytning og manglende opplevelse av trygghet gjør at barna har økt sannsynlighet for å utvikle psykiske problemer og dårlige mestringsstrategier når de møter motgang senere i livet. Hjerneforskning viser at den høyre hjernehalvdelen, som står for logikk, hukommelse og rasjonalitet, blir understimulert når barnet ikke føler seg trygt. Barnet er stadig på vakt, som om han eller hun er jaget eller truet. En vanlig reaksjon er urolighet og overaktivitet eller tilbaketrekning. Hvis vi ønsker å forebygge og hjelpe barna til å bli mest mulig robuste og ha best mulig psykisk helse for resten av livet, er det viktig å redusere barnas stressnivå og øke følelsen av ro og trygghet. Barn under to-tre-fire år må først få dekket sine psykologiske behov sammen med sin hovedomsorgsperson og familie. Når disse psykologiske behovene har blitt dekt, er barna mer klare for det pedagogiske som en barnehage kan tilføre et barn. Morsrolleorganisasjonen Tid for barn mener det er på tide at politikerne tar forskningen og eksperters kunnskap på alvor. Hvis det er et mål at flest mulig voksne har god helse, er velfungerende i relasjoner, er i arbeid og betaler skatt til velferdsstaten, bør samfunnet hjelpe foreldre til å tåle den økonomiske belastningen god omsorg for barna krever.

Utvidelse av foreldrepermisjonen: Tid for barn mener at Norge må se til Sverige når det gjelder lengden på foreldrepermisjonen. I Sverige gis det stønad i til sammen 18 måneder (78 uker). Vi mener at Norge også må komme opp på dette nivået. Når barnet er halvannet år, har også den verste separasjonsangsten gitt seg. Vi er derfor glad for at Kristelig Folkeparti ønsker å utvide foreldrepermisjonen til 68 uker. Det er noen skritt i riktig retning! I Sverige kan dessuten permisjonen tas ut i dager. Det vil si at foreldre kan velge permisjon to, tre eller fire dager pr. uke, og ved å kombinere permisjonen med deltidsarbeid eller ved å fire litt på forbruket, kan man strekke foreldrepengeperioden ut lenger. Tid for barn mener at foreldrepengeperioden må kunne strekkes ut helt til barnet er fire år gammelt.

Valgfrihet for familiene: Tid for barn ønsker også at hele permisjonen skal kunne tas ut av mor, dersom familien ønsker det. Staten bør altså ikke påtvinge familiene en fedrekvote. Vi ønsker at lovgivningen skal fristille foreldrene og gi familiene muligheten til å velge selv hvordan de ønsker at omsorgen for barna skal være i permisjonstiden. Noen familier ønsker ikke at far skal ta ut noe permisjon i barnets viktigste tilknytningsfase og så lenge mor ammer, og noen fedre og noen mødre har dessuten et slikt arbeid at uttak av fedrekvote er vanskelig.  Vi er glad for at Høyre ønsker å fjerne fedrekvoten og gi familiene valgfrihet.

Økt kontantstøtte: Morsrolleorganisasjonen Tid for barn ønsker dessuten at politikerne skal vurdere å gi familier som ønsker å utsette barnehagestarten, en kontantstøtte på 15 000 kr pr. måned fra barnet er 18 måneder til det har fylt 2 år, dersom foreldrepermisjonen utvides til 78 uker. Beløpet på 15 000 kr får kommunene overført fra staten for å dekke utgiftene til en ettåring i barnehage, og kommunene får utbetalt denne summen uansett om barnet går i barnehage eller ikke. Det betyr at dersom barnet ikke går i barnehage, bør denne summen kunne utbetales til foreldre som er hjemme med barnet. Det vil altså ikke bli noen ekstrautgift for kommunene, ettersom dette er penger som de allerede i dag får overført fra staten. Arbeiderpartiets ønske om en innstramming av kontantstøtten til kun å gjelde for barn som står i kø i påvente av en barnehageplass, er beklagelig. Foreldre som ønsker å gi sine egne barn mer tid hjemme, bør heller støttes i sitt valg.

Holdningsendring:  Tid for barn ønsker seg en holdningsendring til hjemmeomsorg, lang permisjonstid og deltidsarbeid. Myndigheter og andre sentrale aktører i samfunnet må i større grad formidle at de verdsetter omsorgsoppgaven som gjøres i hjemmene. Kommende og nye foreldre bør informeres om verdien av å tilbringe mest mulig tid sammen med barna de første årene. Slik det er i dag, føler mange et press om å la barna begynne i barnehage tidlig, helst ved ettårsalderen. Dette er normen, og selv foreldre som har råd til at mor eller far er hjemme med barnet til barnet er større, føler på at dette er et vanskelig valg å ta og et valg som ikke støttes av samfunnet rundt. Det kreves stort mot og høy grad av bevissthet for å gjøre et valg som er annerledes, og som ikke støttes av myndighetene. Dermed blir også mange ettåringer som ikke hadde trengt å gå i barnehage som ettåringer, sendt i barnehage så tidlig. Noen barn har også behov for å være hjemme lenger enn to år. Barn er forskjellige. Noen barn er klare til å begynne i barnehage når de er halvannet år gammelt, mens andre kan trenge å være hjemme med hovedomsorgspersonen til de er fire-fem år. Det bør det være forståelse for. Det bør utvises respekt overfor familier som velger å ha barna hjemme på heltid eller deltid. Det enkelte barn bør kunne ivaretas med de behovene det har, og foreldre må støttes i valget om å gjøre barna best mulig rustet til resten av livet.

 God investering: Omsorgsjobben hjemme er viktig og verdifull for både barna og samfunnet. Dersom mødre er hjemme med barna fram til de er trygge barn som selv løsriver seg mer fra foreldrene, står barna så mye bedre rustet til å takle utfordringene de møter når de skal utforske verden videre, og de står faktisk også bedre rustet til å takle utfordringene de vil møte i voksenlivet. Å sørge for at barn blir trygge, er en viktig samfunnsoppgave. Å investere i tid med barna er en måte å forebygge helseproblemer og relasjonsproblemer på. Forebygging koster penger, men reparasjoner, sykmeldinger, uførhet og brutte relasjoner koster også samfunnet store summer. Når stadig flere unge sliter psykisk, vil det være lurt å tenke gjennom hvilke grep vi kan gjøre for å bedre barn og unges psykiske helse. Å la mor få være nær barnet sitt i minst to år er en måte å forebygge på. Det er faktisk en investering i god helse for hele livet.

Barne- og ungdomspsykiater Norang Haugnes og barnepsykolog/spesialist i klinisk familiepsykologi Karianne Framstad Holden skrev i en kronikk den 3. april d.å  på adressa.no at omsorgsjobben for barn «er kanskje den viktigste samfunnsoppgaven, målt ut ifra alle parametere: Psykisk og fysisk helse, produktivitet, økonomi og brutto nasjonal produkt. Det er bare det at tallene for dette først vil være målbare i de kommende generasjoner.»

 Psykolog Guri Vindegg skrev i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (Utgave 3-2010): «Som psykolog tenker jeg at det må være et stort potensial for forebygging av psykisk uhelse i det å snakke mer sant og anerkjennende om mødre og omsorg.»

 Flere har kalt det vi i dag gjør med de minste barna, for et biologisk og sosialt eksperiment, og mange mener det er mye som tyder på at vi er på feil kurs. Det er ingen skam å snu. Vår største ressurs for framtiden er barna. La oss ta vare på dem! Legg til rette for at flere kan bruke mer tid på barna! Investerer vi i trygge barn, investerer vi i god helse.

 Grace S. Torsøe Johansen, medietalsperson for Morsrolleorganisasjonen Tid for barn